SLAKTEREN ROALD AMUNDSEN
May 07, 2017
Bikkjene til Amundsen representerer et stÄende spÞrsmÄl om hvor langt vi nordmenn syns det er greit Ä gÄ sÄ lenge vi vinner, sier Hans-Olav Thyvold. Roald Amundsen er nasjonalhelten nasjonen aldri blir ferdig med. Hans sans for Ä skape dramatikk og mysterier rundt sin person har tjent ham vel ogsÄ etter at han forsvant i 1928. Monika Kristensens «Amundsens siste reise» (Press) er bare siste skudd pÄ stammen av ny litteratur, med hovedpersonen i evig bevegelse pÄ glideskalaen mellom helt og skurk. NÄ har vi ogsÄ spillefilmen i vente, et norgeshistorisk jordbÊr Ä tre pÄ strÄet sammen med Max Manus, Kon Tiki og Kongens nei.
Jeg skal vÊre den siste til Ä kritisere folk for Ä skrive bÞker om Roald Amundsen. For noen Är siden skrev selv jeg en kort biografi om ham, «Roald Amundsen», (Font Forlag) og i februar 2017 ga jeg ut en roman, «Snille hunder kommer ikke til Sydpolen», (Aschehoug) der Roald Amundsens eventyr i Antarktis er et sentralt tema, riktignok sterkt preget av at bokens fortellerstemme tilhÞrer en hund.
Under arbeidet med biografien om Amundsen ble jeg for alvor oppmerksom pÄ hvilken rolle hundene spilte i sydpolskapplÞpet, hvor mange de var og hvordan de fikk betalt. Kort sagt er bruken av hunder en side ved Amundsens polferd det er ubehagelig Ä se nÊrmere pÄ.
Den delen av historien alle gode nordmenn kjenner, som er en del av skolepensumet, forteller uten omsvÞp at ja, Amundsen og hans folk spiste hund pÄ sin lange vei til Sydpolen, men allerede pÄ samme utpust kommer forklaringen: Det var slik Amundsen berget sine menn fra skjÞrbuk og annen elendighet. Den forferdelige undergangen til kaptein Robert F. Scotts ekspedisjon som ikke spiste en eneste hund, har alltid vÊrt brukt som vitnesbyrd om at Amundsen gjorde rett.
Og det er ingen tvil om at det gjorde han, med tanke pÄ sin lille ekspedisjons velbefinnende. Amundsen og hans fire lagkamerater kom faktisk tilbake fra Sydpolen tyngre enn da de dro. De som ikke kom tilbake, var 41 av de 52 grÞnlandshundene laget dro av gÄrde med tre mÄneder tidligere. Det var, pÄ én eneste hund nÊr, som beregnet.
Til sin hemmelige sydpolsekspedisjon kjÞpte Roald Amundsen 100 grÞnlandshunder som ble levert til Fram utenfor Kristiansand sommeren 1910 da hele verden, inklusive Amundsens eget mannskap, trodde han var pÄ vei til Nordpolen. 100 hunder var dobbelt sÄ mange som han trengte, for Amundsen regnet nÞkternt med at halvparten av dyrene ville omkomme i lÞpet av den fem mÄneder lange seilasen gjennom tropene til Antarktis. Tross hete og fuktighet var det imidlertid bare én hund som ikke overlevde turen. Samtidig ble det stadig fÞdt nye valper, med den fÞlge at ekspedisjonen ved ankomst Antarktis hadde 116 hunder. Det var etter at et flertall av hundene som var blitt fÞdt underveis umiddelbart etter fÞdselen var blitt kastet over rekka fordi de var tisper. Ynglingen fortsatte i Antarktis.
Hundeoverskuddet pÄ Amundsens ekspedisjon var sÄ stort at enkelte av bikkjene ikke gjorde annen nytte for seg enn at de ble skutt med tanke pÄ senere utstopping. Et par av dem sto utstilt pÄ Frammuseet i Ärevis, men etter at museet fikk sin siste ansiktslÞftning, er hundenes rolle blitt vanskeligere Ä fÄ Þye pÄ.
Den i og for seg prisverdige rehabiliteringen av Fram-museet forsterker imidlertid det som det lenge har vÊrt grunn til Ä kritisere: En tendens til skjÞnnmaling. Er det et museum, eller er det et mausoleum de driver der ute pÄ BygdÞy? Symptomatisk nok var boken som utlÞste en ny bÞlge av interesse for Roald Amundsen, Tor Bomann Larsens standardverk «Roald Amundsen» (Cappelen 1995) aldri Ä fÄ kjÞpt i museets rikholdige bokhandel fordi den ble betraktet som «for negativ». Andre bÞker med en kritisk tilnÊrming til Roald Amundsen har lidd samme skjebne.
NÄr Amundsens diskutable utnyttelse av sine hunder blir forsÞkt feid under teppet, er det grunn til Ä vÊre pÄ vakt. Fortsetter strÞmmen av bÞker og filmer om Roald Amundsen, gÄr det kort tid fÞr slike utelatelser ikke lenger savnes.
Alle Roald Amundsens lÞgner, samt hundrevis av drepte trekkhunder og ikke minst den fullstendige unÞdvendigheten ved prosjektet, hefter ved den norske sydpolserobringen (som er grunnlag for et territorialkrav ingen andre nasjoner anerkjenner). Hundene er en del av den historien. Hvordan de ble pisket frem sÄ flisene fÞyk av svÞpeskaftene, slepende pÄ tunge kjelker i 3.000 meters hÞyde. Hvordan kraftige bikkjer ble drevet til utmattelse og nÄr de ikke orket mer ble servert som mat for sine fir- og tobente kamerater. Hvor mange hunder som gikk med pÄ turen har jeg ikke klart Ä eksakt tallfeste. Det mÄ ha vÊrt sÄ mange som opp mot 200. Muligens flere. En eneste av hundene som hadde vÊrt pÄ Sydpolen kom tilbake til Norge, de Þvrige dÞde i en dyrehage i Buenos Aires.
Hadde han mislykkes i Ä nÄ Sydpolen, eller hadde han kommet frem som nummer to, ville Roald Amundsen i dag vÊrt husket som en av Norgeshistoriens stÞrste kjeltringer, i det forrige Ärhundre bare overgÄtt av Vidkun Quisling. Hundedrapene i Antarktis ville vÊrt brukt som det fremste bevis pÄ hans monstrÞsitet.
Men slik er det altsÄ ikke. Seierherren tilgis alt, sÊrlig hvis han har ski pÄ beina. Roald Amundsen er, lenge etter at ogsÄ de mÞrke sidene hans er blitt dokumentert, fortsatt en norsk helt som stÄr trygt pÄ sin sokkel, og det mÄ han gjerne fortsette Ä gjÞre. Han er en inspirerende og mystisk skikkelse den dag i dag, og som pionér i det polare er han uovertruffen. Men bikkjene til Roald Amundsen skal ikke glemmes. De representerer et stÄende spÞrsmÄl om hvor langt vi nordmenn syns det er greit Ä gÄ, det vÊre seg med astmamedisin eller nakkeskudd, sÄ lenge vi vinner.
Takk til Hans-Olav Thyvold som lot meg trykke kronikken hans her. Den har tidligere stÄtt pÄ trykk i Dagsavisen. Romanen hans "Snille hunder kommer ikke til Sydpolen" (Aschehoug 2017) kan bestilles portofritt pÄ: hans.olav.thyvold@gmail.com
FĂ„ Inspirasjon og nyheter i innboksen din
Ikke gÄ glipp av det som skjer. Du fÄr nyttig info og gode tilbud pÄ mail. Det er helt trygt Ä melde seg pÄ. Jeg deler ikke epostadressen din med noen, og du kan melde deg av nÄr du vil.
